Avansert søk
Grupper på dagtid i Oslo og Vestfold | Gjestehuset Spiren
Fra førsteamanuensis dr. theol, tilknyttet Universitetet i Stavanger

Om man henvender seg til ”vanlige folk”, slik Epitel gjør, vil det derfor være meningsfullt å bruke psykopatibegrepet. Det vil gjøre det mulig å finne gjenklang hos personer som er utsatt for alvorlige krenkelser, men som ikke uten videre har en faglig bakgrunn som kvalifiserer for en mer differensiert begrepsbruk. Avgjørende blir det at man i neste omgang fyller begrepet med et innhold som er faglig holdbart. Så langt jeg kan vurdere er dette ivaretatt i det undervisningsmaterialet som Epitel har utarbeidet. På en faglig forsvarlig måte vil dette materialet kunne være til ”hjelp for psykopatofre”.

EN FAGLIG VURDERING AV EPITEL UT FRA UNDERVISNINGSMATERIALET

Bruk av psykopatibegrepet
Psykopati var tidligere en etablert diagnose i psykiatrien. (Eitinger/Retterstøl 1971:69ff, Cullberg 1986:196ff). I de senere år har diagnosen vært sterkt omstridt.  Man har pekt på at psykopati har blitt ”en belastet diagnose og fikk plass i dagligspråket som en nedvurderende karakteristikk av hensynsløse, aggressive menn”. (Malt/Retterstøl/Dahl 2003) Faren er derfor til stede for at begrepet psykopati kan virke stigmatiserende. Fagpersoner har derfor ment at man bør lete etter mer nøytrale diagnostiske betegnelser. Psykopatidiagnosen har derfor i stor grad blitt tatt opp i forskjellige typer diagnoser av personlighetsforstyrrelser. Slike refleksjoner kan peke i retning av at man bør unngå betegnelsen psykopati.

Dr. med. Alv A. Dahl påpeker imidlertid at nettopp det faktum at psykopatibegrepet har fått gjennomslag i dagligtalen gjør det vanskelig å unngå betegnelsen: ”Faglig korrekte og verdinøytrale betegnelser som antisosial eller alvorlig personlighetsforstyrrelse, har liten appell. Vi mener derfor at det har liten hensikt å kjempe mot psykopatibegrepet”. (Dahl/Dalsegg 1997)

Om man henvender seg til ”vanlige folk”, slik Epitel gjør, vil det derfor være meningsfullt å bruke psykopatibegrepet. Det vil gjøre det mulig å finne gjenklang hos personer som er utsatt for alvorlige krenkelser, men som ikke uten videre har en faglig bakgrunn som kvalifiserer for en mer differensiert begrepsbruk. Avgjørende blir det at man i neste omgang fyller begrepet med et innhold som er faglig holdbart. Så langt jeg kan vurdere er dette ivaretatt i det undervisningsmaterialet som Epitel har utarbeidet. På en faglig forsvarlig måte vil dette materialet kunne være til ”hjelp for psykopatofre”.


Teoretisk tilnærming til krenkelsesproblematikk
På 1960-tallet fikk systemteoretisk tenkning innpass, i første omgang i familieterapeutisk sammenheng. Siden spredte denne tenkningen seg til andre områder hvor man arbeider med relasjoner og organisasjoner. Det var også tilfellet i kirkelig sammenheng. Den systemteoretiske tenkningen har fremdeles stor innflytelse.

Systemtenkningen har sin klare styrke i at den avstår fra å identifisere problemer ved å ty til personlighetsforklaringer: Konflikter har ikke primært sin årsak i personlighet, men i samspillet mellom enkeltmennesker eller grupper av mennesker: Det kreves alltid to deltagere for å skape en konflikt. Derfor er en løsning betinget av at hver av partene på en selvkritisk måte vurderer sitt bidrag til at det har oppstått et problem.  På denne måten vil systemtenkning være et konstruktivt bidrag til å bearbeide konflikter i enkeltrelasjoner og grupper.

Det finnes imidlertid en sammenheng hvor systemteori kommer til kort og hvor denne metoden virker mot sin hensikt: Når vi står overfor alvorlige krenkelser av mennesker. Å føre mennesker sammen for å nå fram til en felles forståelse av et problem, vil i slike situasjoner være fruktløse. En gjennomført bruk av systemteori vil tvert i mot bidra til at krenkelsene kan fortsette å skje. Ved å fokusere på enkeltrelasjoner, står man i fare for å overse maktkonstellasjoner og undertrykkende mønstre som ligger til grunn for og skaper problemene. (Torkelsen 2003:262ff)

Sosialantropolog og prest Anne Brit Aasland uttaler i denne sammenheng: ”Jeg tror familieterapimetodene fungerer bra helt til det handler om mishandling. Da må andre metoder tas i bruk. I terapi er det vanlig å ha en felles samtale mellom mannen og kvinnen, men når det har skjedd mishandling, kan det være galskap å konfrontere ektefellene med hverandre. Mannen har så stor makt over kvinnen at et blikk fra ham kan være nok til at hun tier stille.” (Vårt Land 9. oktober 2000) 

Skal en konflikt bearbeides gjennom en åpen og jevnbyrdig dialog, slik systemteori forutsetter, må visse samspillmekanismer fungere. For det første må det foreligge en grunnleggende respekt for den andre parts autonomi. På tross av ulikheter og uenighet, må det eksistere vilje til å respektere hverandre som likeverdige subjekt. For det andre må begge parter besitte en grunnleggende evne til selvinnsikt, noe som gjør dem i stand til gjennom en samtaleprosess å forholde seg kritisk betraktende til sin egen virkelighetstolkning. Hvor denne type evne og innsikt mangler, vil det være destruktivt å føre to parter sammen. Det vil bare bidra til at krenkelsene vedvarer, og at enkeltmennesker påføres mer lidelse. I slike tilfeller må den ansvarlige foreta intervensjon og grensesetting for å beskytte den ”svake” part. Man må gjøres klinkende klart hvilke holdninger og handlinger som kan aksepteres og ikke aksepteres.

I denne sammenheng må det arbeidet som Epitel utfører, forstås. Her søker man å ivareta behovene til mennesker som utsettes for alvorlige krenkelser. For personer som opplever slike situasjoner, er første skritt å få innsikt i de mekanismer som muliggjør krenkelsene. Det vil gjøre det mulig å avsløre manipulering og bearbeide irrasjonell skyldfølelse som mennesker i slike situasjoner regelmessig bærer på. Videre kan man gi de involverte hjelp til å ta de skritt som er nødvendige for å ivareta og beskytte seg selv.

Det skriftlige materialet som Epitel har utarbeidet, er etter min mening faglig solid og kan hjelpe mennesker gjennom de krevende prosesser fram til frigjøring og meningsfullt liv. Det at initiativtakerne er utdannet prest og sosionom, skulle borge for et solid faglig fundament for arbeidet.

Utenom støttesentre for mennesker som er utsatt mishandling eller seksuelle overgrep, finnes det i dag dessverre få steder å søke hjelp for mennesker som utsettes for alvorlige krenkelser. Epitel kan i denne sammenheng utføre et viktig nødvendig arbeid.

Terje Torkelsen
førsteamanuensis dr. theol, tilknyttet Universitetet i Stavanger
 

Litteraturhenvisninger

(06.11.2009)

KOMMENDE KURS/TILBUD FRA EPITEL:

Utskriftsvennlig versjon